Kjæresten min sovnet stille inn i dag

Hanne sovnet rolig inn, mens jeg holdt rundt henne, i dag tidlig litt over klokka 7. Jeg strøk henne over håret og snakket med henne, og selv om hun ikke var ved bevissthet, merket hun at jeg var der.

Jeg følte virkelig at hun slapp taket og sovnet stille inn - uten frykt og smerter. 

 

Hanne ble dårlig på onsdag ettermiddag, etter dette gikk det raskt nedover. Da var det slutt på kreftene hennes.

Størst av alt er kjærligheten

Tett på livet: "Lenge leve kjærligheten"

"Hanne (41) har underlivskreft med spredning: - Går det virkelig an å ha det så bra? Hanne og ektemannen Arild (51) griper enhver anledning til å feire livet sammen. Også nå som Hanne er dødssyk."

- Artikkelen om oss finner du i NU nr 36, som kom ut i går, den 2.september. Jeg trodde bladet ble publisert i dag, men jeg har allerede fått tilbakemelding fra mange som har lest det - du finner bladet i en kiosk/butikk i nærheten av deg i disse dager :-)



Jeg ble kontaktet av NU i etterkant av innslaget i Budstikka. De ønsket å skrive en historie om kjærlighet, håp og livsglede - en historie som skulle vise at vi mennesker også kan evne å LEVE i NUET selv om forholdene kanskje ikke ligger helt til rette for at man skal ha det veldig bra....Arild og jeg synes at både journalisten og fotografen, Lise Lotte Winther-Bay og Bjørn Moholdt, har fått frem viktige budskap i reportasjen. Hun forteller om reisen vår det siste året, om nedturer og om oppturer. Hun refererer til bloggen og hun klarer å formidle at vi først og fremst ØNSKER å LEVE godt sammen med de vi er glade i den tiden jeg har igjen ♥

NU setter også fokus på eggstokkreft. Det er viktig for oss, det er også viktig for deg og dere der ute - følg med på kroppen din, ta sgnaler på alvor og besøk legen hvis du har mistanke om at noe kan være galt. Det er fullt mulig å gjøre alt dette uten å bli paranoid eller full av angst. Vi ønsker ikke at kvinner (eller deres menn) skal gå rundt å være kjempebekymret for å bli syke, men det er mulig å ta sine forhåndsregler :-)



Denne artikkelen ble skrevet for noen uker siden. På daværende tidspunkt var det umulig å si hvor lenge jeg hadde igjen å leve, men all verdens tid ble jeg ikke forespeilet... Det er forsåvidt slik fremdeles, jeg har ikke fått noen ny beskjed, jeg vet ikke noe mer... Det jeg imidlertid vet, er at JEG LEVER ENDA og at det muligens tar LITT LENGER tid enn hva legene trodde i slutten av juli! 

Det er HELT GREIT for meg, legene må gjerne "ta feil" langt inn i evigheten for min del... :-) Nå har jeg egentlig ingen tro på at de tar veldig feil og det har jeg forsonet meg med. Men det faktum at jeg får litt mer tid sammen med mine kjære, er jo helt fantastisk ♥♥♥♥ Vi nyter hver dag sammen!

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

De siste dagene har jeg brukt på å komme meg fra den tøffe blodforgiftningen jeg fikk forrige lørdag. Den satt, det skal jeg love deg! Jeg har hatt NULL krefter, jeg har knapt klart å stå opp. Arild har måttet løfte meg opp og ned av senga, ut av stolen... Jeg har klart å være på fotballcup, men gud det har kostet - soving før og soving etterpå - men det har vært verdt det. Nå ligger jeg på sofaen og drikker vann og kaffe, tar energi juice og nyter ren oksygen gjennom oksygenventilatoren min.... Og her blir jeg nok liggende resten av dagen, kanskje det blir en tur på terassen, hvem vet? 


Feirer man et år som kreftsyk?

I grunn et godt spørsmål synes jeg.... Det er på den ene siden ikke noe å feire i det hele tatt, på den andre siden så er det kanskje viktig å markere at jeg har har holdt ut et år med denne sykdommen? Jeg skal ikke drodle mye rundt dette, iallefall ikke på nåværende tidspunkt.

Men jeg registrerer at det var den 29.august 2012 at jeg fikk den vanvittige beskjeden om at jeg hadde eggstokk kreft med spredning, stadium 4. På denne dag for et år (1år) siden, var vi på fotball cup med Nikolai. Det var en helt surrealistisk opplevelse, det var bare jeg, Arild, Merete og en nabo til som visste at jeg var syk. Det var utrolig spesielt å være på Jutul Cup og oppføre seg normalt, når vi visste at livet aldri ville bli det samme igjen - aldri!

I dag har vi vært der igjen, det var det ikke mange som hadde trodd for en liten tid tilbake.... I dag var det ingen tvil om at jeg var syk, jeg hadde med meg egen stol, jeg ble "løftet" opp og ned av stolen av Arild.... Jeg ble støttet da jeg gikk, jeg klarer ikke gjøre mye alene.... Men jeg klarte å komme meg dit og se på to av tre kamper. Det er jeg utrolig glad for, det var Nikolai veldig glad for også. Så anstregelsen var verdt det, uten tvil.


- Nikolai spilte keeper i hele dag og var kjempeflink! Hele Frem-31 stod på og ga alt de hadde, de vant to av tre kamper og hadde en god lagånd og god moral! Flinke gutter, fortsett slik i morra også.


- Han har til og med tid til å vinke til mamma ♥

- Jeg er jo veldig sosial også, derfor var det veldig kjekt å treffe flere av de andre foreldrene også. Her sammen med søte, kjekke Anniken og Merete. Snakket også mye med Kathryn, Irene, Torbjørn og Eskild. 

Feirer man så et år som kreftsyk?

Ja og nei, svarer jeg. Slik situasjonen min er blitt, så tenker jeg at jeg får svare JA til feiring. Alternativet er at jeg ikke hadde vært her og det er dårligere... Jeg har vært heldig og kommet meg på Cup, vi har kost oss hjemme i hele ettermiddag, Nikolai, Arild og jeg ♥ Så jeg og min familie feirer at jeg lever, også 367 dager etter at katastrofen rammet oss som verst... Og visst formen tillater det, så blir det Jutul Cup med medbrakt stol i morra også :-)

Størst av alt er KJÆRLIGHETEN ♥

God helg, stor klem Hanne 

Tanker fra et MAMMA hjerte

Jeg er veldig glad i poesi og en av yndlings-lyrikerene mine har alltid vært Marta Tikkanen. I dag ønsker jeg å dele et dikt om STYRKE med dere, diktet finnes i boken "Århundradets Kaerlekssaga". Det er skrevet på svensk, jeg prøver å gjengi det på svensk, men det er ikke like lett fra mobilen her, så bær over med meg i så måte...

Du måtte vara stark
hender det
att menskor sajer
til mej

Och jag tenker
på alt som har hendt
- kanske
jag er stark

Ja, det er vel så
Jag er vel stark jag

Starka menskor bøys inte
De bryts

och brister

Marta Tikkanen, 1978/1985

Jeg er sterk, har alltid følt meg sterk i møte med livets utfordringer, både de mindre og de større.... Nå står jeg midt opp i det verste et menneske kan tåle, tror jeg, men jeg føler meg fremdeles sterk!!

Men som MAMMA er dette drit tøft, det er som MAMMA jeg kjenner meg så altfor godt igjen i dette diktets siste del... Det er mammahjertet mitt som brytes og brister, det er der den største sorgen ligger, den som gir mest smerte og ikke forsvinner...!

Det går fremover

Hei, kort oppsummering:

Dagen i går var mye bedre enn søndagen. Jeg var våken nesten hele mandag :-) Arild var på besøk, han hentet mamma og hun var her i flere timer. På kvelden kjørte Eirik Nikolai hit og vips så var vi her "hele gjengen". Kjempekjekt :-)

Dagen i dag har vært bedre enn i går, da skjønner du at det iallefall går rett vei. Legen sier at de har identifisert hvor blodforgiftingen kommer fra og det er bra. Jeg får pencilin og antibiotika intravenøst om hverandre mange ganger i døgnet, etter en plan som de har laget og som ser ut til å virke.

Jeg blir her en stund til, usikker på når de slipper meg ut. Det er trygt å være her, så jeg klager ikke! Blir nok å få med meg piller når de sender meg hjem igjen.

Nikolai skal spille kamp kl 19.00 i dag og etterpå kommer han, Arild og mamma hit en liten tur. Da blir hele gjengen samlet igjen, jippi!

Avslutter med legen sine ord, han sa at det var EN KLAR BEDRING for meg!!! Og da skal jeg ikke klage, bare være glad og håpe at det fortsetter slik!

Legger ved bilde av mamma og meg, blir lite variasjon i bildene om dagen, men det er vel naturlig all den tid jeg ligger i den samme senga og myser mot verden ??

Status: Blodforgifting

Takk for alle lykkeønskninger om gode netter og dager som har blitt meg til del de siste dagene :-)

Det har vært særdeles tøffe tak her siden lørdag formiddag, ingen tvil om det! De har tatt utallige prøver og resultatet var at jeg har hatt/har en seriøs blodforgifting som ble/blir behandlet "just in time"! Det var en Guds lykke at jeg var på Stabekk H da den kom kastende på meg, slik at de fikk rekvirert ambulanse og sendt meg hit.

Vi gjør da noe riktig Arild og jeg, vi la meg inn på SH nettopp fordi jeg ikke skulle være alene hjemme!!! Bank, bank, det var vel det lureste vi har gjort hittil :-)

Jeg får nå intravenøst behandling med antibiotika og pencilin (ikke nødvendigvis det samme) mange ganger i døgnet. Jeg tror det er hardt for kroppen, men det er nødvendig. Yndlingslegen min dukket opp i dag og det var strålende å se han. Han mener vi står han av denne gangen også, men at jeg må regne med å være her noen dager til. Det skal jeg klare, jeg holder ut så lenge det er mulig.

Men bare så du vet det, jeg velger å ikke stikke noe under en stol - dette ER tøft folkens!!! Det setter spor i sjela, det gjør vondt....

Dagen i dag har vært den beste siden lørdag, jeg blir stadig bedre, føler det iallefall. Selv om blodplatene mine var så elendige i går at jeg måtte få overføring av nye....

Arild har vært i barnedåp til verdens skjønneste Oliver i helga, på Os utenfor Bergen. Var ikke noe kjekt for han å få tlf på lørdag om at kona hans lå innlagt med blodforgifting.... Men vi bestemte sammen at han skulle bli på Os og være med på den store dagen, det var ikke noe han fikk gjort her uansett - bortsett fra å sitte å se på at jeg sov...

Han tok et tidligere fly i går og kom hit på kvelden, det var veldig kjekt :-) han har vært her nå også, og i dette øyeblikk er han på Lysaker og henter mamma. Så om kun kort tid sitter hun i besøkstolen her på radium :-).

Jeg og vi tar en time av gangen, sånn er det bare. Vi håper det går veien og krysser fingrene.

Alt jeg trenger nå er behandling, ro og hvile. So long!

Fra Stabekk til Radium i ambulanse...

For en dag dette har vært, helt jævlig kort og godt!

Våknet på Stabekk fordi jeg holdt på å fryse ihjel, litt sånn som jeg hadde det for ei lita uke siden. Dobbel dyne, skjelvinig, hakket tenner....

De ringte Radium, pakket bagen min og vips var jeg i ambulansen på vei hit. Kom ca 11.30, skjønte ingenting. Visste knapt hvem jeg var eller hvor jeg var... Skikkelig ekkelt :-( alt svimlet foran meg....

Jeg fikk tilført masse veske, jeg har tatt røntgen av lungene, de måler blodtrykk, puls og temp hver time.

De mener jeg har en infeksjon i kroppen, uten at de vet hvor den kommer fra.... Nå sier legen at alt ser mye bedre ut, blodtrykket stiger som det skal og pulsen synker (den var altfor høy). Jeg hadde feber da jeg kom, nå har jeg ikke det lenger :-)

De har også tatt masse blodprøver, og de ser bra ut! Jeg får intravenøst antibiotika og det ser ut til å funke :-)

Summa summarum, dette har vært en helvetes dag. Men det ser ut som om det går rette veien med meg og det er jeg veldig glad for ?

Jeg skulle bruke helga på Stabekk til å slappe av, lese og skrive i boka mi - det ble det ikke noe av. Jeg får ta det igjen senere.

Jeg har sovet i nesten hele dag, null krefter! Jeg skulle egentlig ha litt besøk i helga, men det ble helt umulig med det som skjedde. Jeg sier det igjen, skal du besøke meg, er sjansen stor for at det ender med bomtur!

Lillesøster Aina kom til Oslo i dag tidlig og hun "slapp igjennom" og fikk komme en liten tur på Radium. Kjekt å se deg Aina!

Jeg må

Det gjelder å IKKE gi seg :-)

Nå er det tre timer siden jeg kom på Radiumhospitalet. Blodprøver er tatt og svarene er endelig kommet.

De fleste blodprøvene var fine og de indikerer til og med at behandlingen jeg får ser ut til å gi effekt :-) ingenting er bedre enn det, det er egentlig bare å rope: Jippi og hurra!!!

Imidlertid står det ikke bra til med blodplatene mine, det er liksom de som er showstopperen her... Legen sa nei til cellegift pga for lave verdier. Jeg sa: "Please, vær så snill, give it to me...".

Fine legen ringte overlegen som sa "go for it, let's do it!" Jeg får litt lavere dose enn jeg skulle ha hatt, men det er helt greit. Jeg kjenner at det å FÅ cellegift i seg selv er viktig, ikke minst for psyken min :-) så får jeg heller ta til meg "advarselen" om at det kanskje ikke blir noe på meg neste fredag, all den tid vi med denne runden kjører kroppen litt lenger ned i grøfta. Den tid, den sorg. I dag er det glede :-)

Nå gjelder det å få orden på øyet, det gjør meg smågal... Det renner hele tida og tapper meg for krefter. Hadde øyet vært bra, så hadde alt vært topp! Jeg har fått ny salve, henter den etter kur og satser på at den tar knekken på infeksjonen.

Senere i dag setter jeg kursen mot Stabekk Hospice og det ser jeg frem til.

Riktig GOD HELG ?

"Vil dere ha besøk?" Middags gjester med medbrakt middag...

Det er mange som ønsker å komme på besøk til oss og det setter vi stor pris på. Dessverre kan vi ikke ta imot folk hele tida, det blir for slitsomt - jeg har ikke krefter til det. Nå er det ikke slik at vi sitter her og "siler ut hvem som kan komme". Det er ikke slik at vi liker deg bedre enn henne, derfor kan hun komme og ikke du... 

Det fungerer mer slik at vi er veldig tydelige på at vi IKKE kan legge planer frem i tid. Vi kan PRØVE, men alt vi planlegger blir fulgt av et FORBEHOLD om at jeg orker. Det er dagens, for ikke å snakke om timens, form som blir avgjørende for om jeg kan ha besøk eller ikke. Så vi kan ha et ønske om at DU skal komme hit, men du må være klar over at jeg kan ringe rett før og be deg om å gjøre vendereis...

For to uker siden tok min venninne Eline tok fly fra Haugesund for å besøke meg, vel vitende at det var en stor risiko for at hun måtte reise hjem med uforettet sak. Men hun valgte det selv, valgte å ta sjansen. Da er det greit tenker jeg, da har jeg vært TYDELIG og hun visste hva utfallet kunne bli. Heldigvis orket jeg å ha henne her et par timer, så vi fikk litt kvalitetstid sammen ♥

I ettermiddag hadde vi en "kom hvis jeg orker" avtale med Mona og Rune. Mona skrev tidligere i uka at de kunne komme etter jobb og ta med seg pizza. For første gang, tror jeg, takket jeg JA til at de skulle ta med seg mat. Jeg bruker å si at "det ordner seg, Arild kan lage mat".... Men i dag har Arild vært på jobb for første gang på 2 måneder, derfor tenkte jeg at de gjerne kunne ta med mat denne gangen og jeg SA i fra om det. 

- Flotte Mona og tøffe Rune :-) De kom med pizza og brus, vi skravlet og lo i et par timer før de satte kursen hjemover. Akkurat passe tid, besøkene trenger ikke vare så lenge - det viktigste er å se hverandre og det er iallefall lenge siden Mona og jeg har truffet hverandre ♥

Cellegift i morra?????

Det er 1000-kroners spørsmålet akkurat nå. Selv ville jeg ikke lagt mye penger i potten for morgendagen, jeg tror ikke at kroppen min er klar for cellegift nå - dessverre. Jeg synes det har vært mye "mikk" den siste uken, mye smerter, infeksjoner, høy CRP... Ikke mye positivt ift cellegift tror jeg... Men som vanlig så er det bare å vente å se. Jeg har opplevd å IKKE FÅ cellegift når jeg har følt meg frisk og rask, samtidig som jeg har erfart at jeg FIKK cellegift da jeg ikke trodde jeg skulle få....

Jeg skal uansett  holde fast på det jeg har sagt før: Jeg skal ha det fint selv om jeg IKKE får cellegift. Jeg skal ikke gå i kjelleren og ødelegge helga. Jeg skal kose meg og nyte livet på Stabekk Hospice, akkurat som jeg har lovet meg selv. Hvis jeg føler for det, så skal jeg tillate meg å deppe i 10 sekunder, men det kan jeg leve med ♥ 

Dere hører nok fra meg i morra, god kveld så lenge :-) Klem Hanne 

Det går likar no... Og vi har tilbrakt flere timer i fantastiske Lykkehaven

Det går likar no....

Jeg registrerer at det er mange som lurer på hvordan formen min er, det skjønner jeg jo egentlig - tatt i betraktning at den ikke var veldig god sist jeg skrev et innlegg! Jeg vil gjerne takke dere alle sammen for omtanken, det er rørende og flott at så mange av dere bryr dere om meg - og ikke minst at dere skriver det ♥ 1000 takk folkens, dere er en strålende heiagjeng, jeg trenger dere ♥

Jeg var som kjent på SH mandag, men Arild hentet meg mandag kveld, fordi formen var ganske grei. Jeg visste at jeg hadde legetime der tirsdag ettermiddag og tenkte at det ville være godt å sove hjemme. På kvelden ble jeg imidlertid like dårlig igjen, det var noe dritt. Jeg hev innpå smertestillende - masse!!! I løpet av et døgn spiste jeg etter egen mening "mer enn nok", men som legen min sier - så lenge du trenger de, så skal du spise dem. Kroppen min blir ikke dårlig av det, den reagerer tvert i mot positivt på pillene, og da er det visstnok ikke noe å bekymre seg for.

Legen besluttet at jeg skulle trappe opp på en medisin som jeg har trappet ned på. Han mente det ville hjelpe fort! Videre trodde han at smertene kunne komme av cellegiften, samtidig som den opptrappingen jeg har begynt på nå også kan hjelpe på bivirkningene. Så vi prøver - og jeg er blitt bedre i løpet av det siste døgnet. Det vil jeg si betyr at det hjelper fort! Jeg målte også CRP i går og den var altfor høy. Dette førte til en del konsultasjoner rundt forbi, og konklusjonen ble at vi skulle se det litt an. Jeg har utvilsomt en del infeksjoner i kroppen, i det ene øyet, i sår som ikke gror og problemer i munn og halsregionen... Noe skal det være - og noe er det da også! Det er egentlig nok, spør du meg :-)

Men oppsumert må jeg si følgende: I går kveld hadde jeg ikke vondt, ei heller i dag ♥ Jeg forlanger ikke mer, jeg er strålende fornøyd og håper at det varer ♥ 

I går var vi også på fotballkamp med Nikolai, sesongens første. Jeg klarte å være der, det er jeg utrolig glad for. Laget hans vant 9-6 og gutten scoret to mål. Detaljer? Ja, men viktig for en 10-åring ♥ I dag måtte vi kjøpe nye fotballsko, han vokser fort om dagen og har nå større føtter en meg... Han skal være hos oss til i morra, vi har det veldig fint sammen om dagen og det er vel egentlig helt unødvendig for meg å si at det gjør meg utrolig happy... ♥

Fantastiske Lykkehaven (finn "Lykkehaven" på FB eller søk opp på nett - anbefales på det sterkeste)

Både i går og i dag har Arild og jeg har tilbragt et par timer i Lykkehaven (galleriet til Bjørg Thorhallsdottir)! Vi har kikket på bilder og kost oss glugg ihjel! Vi har kikket på bilder til oss selv og vi har noen planer for et eller annet som vi fremdeles holder for oss selv ♥ Det er så utrolig fint å være i Lykkehaven, det er så mange fine farger, det oser kjærlighet og glede i hele huset og det gir oss ufattelig mye energi når vi setter våre bein inn der!

Vi snakket lenge med Bjørg i går, det gir oss også mye styrke og glede! Hun gir av seg selv, hun bryr seg og det er godt for meg å møte slike mennesker - takk Bjørg ♥ I dag fikk vi særdeles god hjelp av Hanna, vi vet hvor flink hun er, vi kjenner henne og vet at hun ville forstå hva vi var ute etter og hva vi ville... Vi fikk rett, vi følte oss som kongelige der vi satt og så på bilder mens hun fant frem den ene godbiten etter den andre. Hanna, tusen takk for at du er du og for at du er så omtenksom og flink ♥ Poenget med å skrive alt dette er egentlig at jeg ønsker å fortelle dere at jeg prøver å gjøre ting som gir meg energi og glede - når jeg er i stand til det! Jeg blir HAPPY av å være i Lykkehaven, derfor drar jeg dit - skjønner du?

Kjøpte vi noe? Vi gjorde nok det - vi kjøpte et bilde vi har sett på lenge, men ikke trodd vi hadde plass til. Hanna sa at vi bare kunne ta ut en bokhylle, så fikk vi plass... Vi slapp heldigvis det, bøker er litt hellige her i huset, selv om til og med jeg ser at det begynner å blir nok av dem - rent plassmessig :-) Skulle vi kjøpe bildet, måtte det bli med hjem i dag, slik at jeg iallefall kan nyte det litt - jeg har tenkt å henge med en stund til - og da skal jeg ligge og se på dette bildet:

 

- Fantastisk? Jeg vet at smaken er som baken, men VI liker Bjørg sine bilder mer enn noe annet ♥

- Vakre, blide Bjørg og meg utenfor Lykkehaven og foran uteserveringen i Lykkehaven Kafe. Ta turen til Sandvika og se på bilder eller ta deg en lunsj - eller begge deler - du vil ikke angre ♥

Nå sier jeg natta, dette skulle være et kort innlegg, men det ble jo ikke det - litt som vanlig...

Klem Hanne 

 

 

 

NEI - jeg har ikke sovet godt...

Jeg avsluttet gårsdagens innlegg med å ønske meg selv en god natts søvn. Jeg hadde et håp om at det skulle gi meg nye krefter og en god mandag :-)

Men den gang ei! Da jeg skulle legge meg, fikk jeg et durabelig frost-anfall som jeg ikke har opplevd tidligere. Jeg stod rett opp og ned og frøys så kroppen ristet og pusten gikk altfor fort... Arild pakket meg inn i dyna og fikk lagt meg ned, kroppen skalv og det tok sin tid før det gikk over. Det var skikkelig guffent!

I tillegg våknet jeg midt på natta med stoooore smerter i knærne/beina. Jeg trodde kanskje jeg hadde lagt i feil stilling på noe vis og at det skulle gå over... Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre. Sovnet etterhvert, for så å våkne med enda verre smerter utpå morgenkvisten. Da tok jeg "nødmedisin" for å komme smertene til livs. Heldigvis hjalp det og jeg sovnet igjen.

Jeg blir jo både redd og skremt av dette, hva skjer? Hva er det? Reaksjon på cellegiften? Kan jo være det, jeg har tidligere vært veldig plaget av leddsmerter etter cellegift... Er det noe annet? Vil det vedvare eller var det kun et engangstilfelle? Jeg vet ikke og det gjør vel ingen andre heller...

Arild kjørte meg til Hospice i dag tidlig og her er jeg enda. Det er trygt å være her og jeg vil få hjelp til å "forske på smertelindringen" her. I morgen skal jeg møte legen her, så får vi ta det derfra.

Jeg gir meg ikke, jeg håper på ei god natts søvn i natt!

Nå sier kroppen stopp....

.... det samme gjør hodet mitt - heldigvis! Jeg har vært veldig sliten i noen dager nå, særlig siden torsdag/fredag. Da ble jeg brått tappet for krefter, men nå har jeg bestemt meg for at jeg skal brette opp armene og stå på videre - jeg har ikke tid til annet :-)

Hva mener jeg med at både kroppen og hodet mitt sier stopp - samtidig? Du som har fulgt bloggen min lenge, vet hva jeg snakker om. Jeg har hatt en tendens til å ikke lytte nok til kroppen, jeg har tidligere gjort mer enn jeg burde - selv om jeg har kjent at jeg burde ha satt ned foten og sagt stopp! Nå føler jeg at jeg har lært, jeg er iallefall mer i synk med meg selv enn på lenge - heldigvis. Jeg har sovet i nesten hele dag, og hvis jeg ikke har sovet, så har jeg sittet i sofaen med avisen i hendene og øynene på gløtt.... Jeg skulle egentlig ha hatt to forskjellige besøk i dag, av to flotte jenter som jeg ikke har sett på et par uker. Men jeg orket ikke, jeg hadde så lyst til å se dem - men jeg klarte å si NEI - heldigvis...

Det er dette jeg mener, at jeg er blitt flinkere til å ta hensyn til meg selv, til å kjenne på at jeg ikke har krefter og til å handle i tråd med det! Derfor har jeg også bestemt meg for at jeg ikke skal ha noe langvarig besøk her på en stund, jeg skal være hjemme her sammen med Arild de neste dagene og jeg kommer til å legge meg inn på Hospice mot helgen når han drar til Bergen - for å slappe av og bli tatt vare på. Jeg trenger det, det gir hele kroppen min uttrykk for på nåværende tidspunkt.

Jeg fikk som kjent cellegift på fredag og jeg tror at også den har vært med på å sette meg ut av spill. Jeg har lite krefter, jeg har kort lunte og jeg svetter som bare det.... Akkurat nå er det slitsomt å være meg, jeg innrømmer det :-( Jeg håper og tror at en god natts søvn vil hjelpe på formen min. Hvis jeg sover i hele natt, så har jeg jo nesten sovet i 24 timer.... Jeg skal uansett bruke de kommende dagene til å samle krefter!

Avslutningsvis vil jeg si at vi også har hatt en fin helg, på tross av at jeg har vært veldig sliten. Det er litt sånn Ole Brum "ja takk begge deler". Sliten og happy ♥ Vi har hatt besøk av to flotte Hommelvikinger, bosatt på Krokeide, denne helga. Sandra, Arnulf, Arild og jeg var en liten tur i Sandvika i går, det er fantastisk med gode venner - tusen takk for besøket og vel hjem!


- Det ble et glass Champagne i helgen også, det skulle jo bare mangle i så godt selskap ♥

Tiden flyr og i morgen er det skolestart igjen. Jeg ønsker verdens beste Nikolai lykke til som 5.klassing ♥

Hanne 

YES

Jeg våknet med en klump i magen i dag, det var ingen "god klump" for å si det sånn....

Jeg følte plutselig på meg at jeg ikke kom til å få cellegiften min i dag, en ekkel følelse....

Jeg skrev jo om dette forrige fredag også, jeg skrev da blant annet at det ikke er følelsene mine som avgjør om jeg får cellegift eller ikke - det er blodprøvene!

Heldigvis er det blodprøvene! Og de var bra nok!!! Derfor ligger jeg nå her og får kur - strålende fornøyd. Dette er min fjerde kur i det nye opplegget og i dag har jeg blitt satt opp på fire nye kurer. De skal gjennomføres ilø av de fire neste ukene :-)

Det er fint å ha en plan, så vil tiden vise om den blir fulgt eller om det må planlegges på nytt.

God helg til dere alle! Bruk tiden godt, gjør det dere har mest lyst til og nyt livet ?

Første natta på Stabekk Hospice :-)

Jeg har nå tilbrakt mine første 24 timer på Stabekk Hospice (SH). Det var en fin og god opplevelse, heldigvis! Det var veldig trygt og godt for meg å være der fra i går til i dag, alternativet hadde vært å være hjemme alene - og det var egentlig ikke noe alternativ.... Verken Arild eller jeg tar sjansen på at jeg er alene hjemme, vi vet ikke hvordan formen min blir eller hva som skjer - plutselig blir jeg svimmel - det er ingen vits i å ta noen sjanser. 

Nikolai ble med meg på SH, det var en veldig positiv overraskelse for meg. Han hadde lyst til å være med ♥ Vi koste oss, så på tv, spiste boller og middag, pratet og lo! Det er veldig godt for meg at han synes det er ok å være der, at han ikke kvier seg. Det er utrolig hvor morsom det går an å ha det i en sykehus seng... Jeg kan berolige deg med at det var adskillig roligere der da jeg la meg noen timer senere....

Jeg fikk også besøk av Iren fra jobben, hun syklet innom på vei hjem fra Festningen. Vi fikk oss en fin prat på terassen på SH, det var godt å sitte ute og kjenne på solen og været.

Ut på ettermiddagen ble det også tid til å slappe av litt på rommet. Det var godt å bare ligge i sengen og gjøre ingenting. Personalet på SH vet ikke hva godt de skal gjøre for oss som bor der, de kommer innom og spør om jeg trenger noe - det virker som om de kan fikse det meste og de bryr seg virkelig om oss. Det er godt å vite.

Ut på kvelden kom Grete og Anne Siri på besøk til meg - og til Ragnar - broren til Grete som (dessverre) også bor på SH. De flotte damene hadde med seg champagne og hjemmelaget pizza ♥ Vi hadde en aldeles strålende aften sammen, det tror jeg ingen av dere som kjenner oss tviler et sekund på. Mot slutten av kvelden kom også resten av familien til Ragnar innom, det er nok lenge siden det har vært så mange mennesker sammen på et rom på SH ♥ 


Etter en konsultasjon med legen på SH i formiddag, reiste jeg hjem igjen - godt fornøyd med oppholdet. Jeg er så glad for at jeg vet at jeg bare kan reise opp igjen når jeg måtte trenge det. Den tryggheten er gull verdt, både for meg og for Arild. 

Vi har nå fått besøk av Sandra, hun har tatt turen fra Bergen for å hilse på ♥ Vi har vært venninner i over 20 år, det er alltid supert å være sammen med henne og mannen Arnulf - han kommer forhåpentligvis hit i morgen. Også Sandra har funnet ut at vi er litt "Champagne Victime" her i huset om dagen, derfor kjøpte hun like godt et par flasker rosa champagne og rosa blomster til herskapet. Jeg klager ikke, vi koser oss max!


Nå håper vi alle at formen min er så bra at jeg får cellegift i morgen. Det er det som er planen, vi krysser fingrene ♥

Klem Hanne 

Mange dager uten blogging...

Jeg har ikke skrevet noe siden fredag ettermiddag og jeg registrerer at det er mange som lurer på om det fremdeles står til livs hjemme hos oss på Lysaker. Som du nå skjønner, siden jeg er "på igjen", så henger vi  fortsatt med!

Vi har hatt besøk fra OS i helgen, av Arild sin datter Jeanette, hennes kjære Thomas og deres barn Oliver. Jeg vet at jeg har skrevet om det før, at Oliver er verdens beste barnebarn og at min sønn Nikolai er verdens beste onkel til Oliver ♥ Jeg vet at jeg har skrevet at jeg er glad for at jeg er blitt "bestemor" 41 år gammel og jeg vet at noen synes det er litt rart. Men slik situasjonen min er nå, så synes jeg det fremdeles er fantastisk at jeg kan være bestemor i noen måneder - det er en opplevelse å holde, kose, snakke med et lite menneske som bare kikker på deg med store, flotte og forunderlige øyne ♥ Hadde jeg ikke blitt det nå, så hadde jeg jo aldri fått oppleve det - så enkelt er det!


♥ Nikolai har også vært hos oss hele helgen ♥. Han har sovet her også, på rommet sitt sammen med meg - som for tiden låner den ene køyesengen hans :-) Vi har hatt mange gode samtaler sammen, vi har pratet om det som skjer og om det som er - om hvordan han har det og om hvordan vi tenker og føler. Det er utrolig godt, jeg synes vi har kommet nærmere hverandre i helga ♥ Det er strålende for Nikolai å være her sammen med Oliver og de andre - jeg ser hvor glad han er, jeg er hvor mye han bryr seg om Oliver - han vil ikke gjøre noe annet enn å være sammen med lillegutt. Han blir nesten irritert når gutten må sove - det er artig å se.

Dessuten har han et barnetekke som imponerer meg stort. Han skifter bleie, han finner ut at Oliver er sulten, han vet når han skal bære han, når han skal sitte og holde han, når han bør trilles - og når han bør sove (hvilket helst er aldri....) ♥ Jeg er utrolig glad for at Jeanette og co tok turen over fjellet for å besøke oss. Alternativet var nemlig at Arild og Nikolai dro til dem, men da hadde jo ikke jeg fått vært med, jeg hadde ikke klart en tur til Bergen. Og som Nikolai sier; det er veldig viktig at Oliver blir kjent med bestemor også, han skal aldri glemme bestemor - godt de kom hit da ♥ Jeanette og Thomas skal også ha all mulig takk for at de lar oss, og spesielt Nikolai, herje rundt med Oliver så mye vi vil. Det er ikke alle nybakte foreldre som har nok ro i kroppen til å la en 10 åring passe en på åtte uker på den måten som de gjør! Det betyr veldig mye for oss ♥


- Jeg har tatt ca 300 bilder denne helgen, her er noen ♥

Nikolai har begynt å spille golf på sensommeren her. På søndag dro vi derfor på drivingrangen på Ballerud og slo noen baller. Oliver var selvfølgelig med og Nikolai skulle trille vogn også der.

- Jeanette og Thomas prøvde også, men det var ingen tvil om at det var Nikolai som hadde best dreisen på golfen :-) Ballerud golfbane ligger rett ved Stabekk Hospice, derfor dro vi innom dit etter golfingen. Vi inspiserte rommet mitt og alle syntes det var fint der. Det er viktig for meg at min familie får se hvor jeg skal være, det er godt for dem å ha et mentalt bilde av hvor jeg er når jeg ikke er hjemme lenger. Jeg ser for meg at det gir dem en form for trygghet og en visshet om at jeg blir godt tatt vare på der jeg er. 


- Nikolai er også utrolig stolt over å være onkel, vi har vært på trilletur i nabolaget for å vise frem Oliver til guttene i klassen. Alle synes det er stor stas å se han og Nikolai ståler om kapp med solen når han kommer trillende ♥ Eirik og Henriette, sønnen til Arild og kjæresten hans, kom også innom på lørdag - vips var det to onkler i hus og Nikolai måtte gi slipp på Oliver et sekund :-) På mandag fikk jeg besøk av min studievenninne Eline, vi studerte tysk hovedfag sammen i Bergen midt på -90 tallet. Utrolig koselig å se henne igjen, hun hadde tatt turen helt fra Rubbestadneset på Vestlandet ♥

Om jeg har hatt en fin helg?
Svaret er ubetinget JA! Spør du meg om jeg er sliten, så er svaret fremdeles ubetinget JA! Lurer du på om det er verdt det? Jeg må svare JA her også.... 

Det er klart det er slitsomt å ha folk rundt seg hele tiden, det er det vel for de fleste. Men jeg er utrolig happy for at jeg orker det og jeg er veldig glad for at folk vil komme på besøk til oss i den situasjonen vi er i. Sist Jeanette og co var her, var jeg virkelig syk (5 uker siden). Da orket jeg INGENTING, da bare sov jeg og klarte ikke å være tilstede i det hele tatt. Denne gangen var det helt anderledes. Jeg har vært med på butikken og på drivingrangen. Jeg har kost med Oliver, jeg har pratet med alle, vi har vært sammen og vi har hatt det fint ♥ Sist men ikke minst - jeg har hatt fantastiske dager sammen med Nikolai - dager jeg aldri kommer til å glemme ♥

I morgen skal jeg "legge meg inn" på Stabekk Hospice, der skal jeg slappe av og bli til torsdag. Arild skal forskjellig i morgen og da er det trygt for oss at jeg er på Hospice istedenfor hjemme alene. Jeg ser frem til å dra dit, jeg har pakket bagen og er klar for mitt første, lengre opphold der.

Take care alle sammen ♥ Nok en gang ønsker jeg å takke for alle de fine tilbakemeldingene jeg får fra dere ♥ Jeg trenger de, de gir meg styrke og mot til å kjempe videre! Helt til slutt vil jeg si til Line: Intet hadde gledet meg mer enn om Ulstadtausa hadde stått og ønsket meg velkommen med et glass sprudlende når det blir min tur - jeg vet at jeg hadde digget å treffe henne ♥

Klem Hanne 

 

Vi lever i nuet - takk og lov for det :-)

Vi velger hvordan vi vil leve våre liv, iallefall til en viss grad. Vi velger om vi vil fokusere på det positive eller på det negative, om vi vil se etter muligheter eller begrensninger... Jeg og min familie lever i en ekstrem situasjon. Vi lever med vissheten om at jeg aldri blir frisk. Vi vet at slutten nærmer seg. Mer vet vi ikke, vi vet ikke NÅR det tar slutt.... Det er tøft, det er tidvis helt jævlig, det gjør vondt i kropp og sjel. 

Men det er ikke bare trasig, det er også fint og det er godt. Det er mye vakkert som skjer mellom oss og våre venner. Vi har mange sterke samtaler og fine møter, mye latter og glede. Dette er litt av poenget mitt, det er viktig for meg å fortelle at det nytter å ha det fint - selv om all "fornuft" egentlig tilsier noe annet! Det er her valget kommer inn, tenker jeg - det er i situasjoner som vår at vi faktisk kan velge å ha det fint - bare prøv - når vi klarer det, bør du klare det også. Fordi det er mulig!

Jeg hadde time til cellegift på Radium i dag. Jeg var selvfølgelig kjempespent på om blodverdiene mine var bra nok til at jeg skulle få kur. Vi snakket om det i går kveld, vi snakket om hva det ville bety for oss om jeg IKKE fikk det. Hvordan skulle vi takle det? Burde vi ikke egentlig begynne å bekymre oss for det allerede i går kveld? Hvis jeg ikke fikk cellegift, skulle vi la det ødelegge helga? Vi bestemte oss fort for at vi ikke skulle bekymre oss - uansett - vi skulle kose oss i går og vi skulle kose oss i helga! Klart jeg trenger cellegift, men jeg trenger også gode dager mens jeg lever! Det er vel så viktig! Vi får ikke gode dager hvis vi depper og bekymrer oss, da blir det bare slitsomt og ugreit - da kommer engstelsen og frykten. 

Det var godt vi ikke bekymret oss, det hadde vært som å fyre for kråkene i går. Blodprøvene mine var veldig fine, de var alle betraktelig bedre enn for en uke siden. Det betyr at noe virker, det er noe som hjelper :-) Hvor lenge det hjelper vet vi ikke, men det hjelper NÅ og det er det som teller. Livet her og nå er det viktigste for oss - morgendagen kommer som den vil - uten at jeg kan styre den.

- Lillesøster Linn og jeg utenfor Radium etter en vellykket cellegift runde :-) Det har vært utrolig koselig å ha Linn på besøk ei lita uke. Det er godt å prate sammen, le litt, gråte - rett og slett å være sammen! Vi trenger det, det er mye som "skal ut" ♥

I går kveld hadde vi det også helt strålende. Vår gode venn Bjørn Erik kom på besøk, vi spiste god middag og koste oss med Champagne ♥ Det går ikke an å ha det bedre enn det vi hadde en helt vanlig torsdag kveld. Formen min var fin, alle var glade og positive. Selvfølgelig snakket vi litt om at jeg er alvorlig syk, vi kommer jo ikke helt utenom det.... Men vi fokuserte på at formen er stigende, at jeg ikke har smerter, at vi lever, at vi kan nyte livet! Og der ligger kanskje den lille, store forskjellen... Vi graver oss ikke ned i møkk og depresjon, vi ser oppover og fremover - uansett ♥



- Fin gjeng, ikke sant? Fire mennesker som undrer på om kona, søstera og venninnen er frisk nok til å få cellegift om noen timer... Fire mennesker som ikke vet hva morgendagen bringer, men som velger å ha det fint sammen en vanlig torsdag kveld ♥

Vi lever i nuet - takk og lov for det ♥ 

Bloggen og budskapet brer om seg....

http://www.side2.no/helse/article3658910.ece

Vedlagte link viser til artikkel på Nettavisen/Side2. Jeg opplever at det er stor etterspørsel etter "min historie" om dagen og jeg har som dere ser valgt å svare på noen henvendelser (Budstikka og nå denne). Det kommer også flere reportasjer om meg og Arild etterhvert.

Jeg håper dere ikke synes det blir for "mye Hanne in public"....

En av grunnene til at jeg velger å svare på spørsmål og at jeg nå har valgt å la meg eksponere, er at jeg synes det er utrolig viktig at noen - her meg og Arild - faktisk våger å stå fram med vår historie på godt og vondt. Jeg føler at vi sammen gir kreftsykdommen og alle dens fasetter et ansikt og vi tror at det er godt for andre å se at vi faktisk kan ha et fint liv i vår situasjon.

Artikkelen på Nettavisen.no fokuserer også på viktigheten av å gå til legen! Vi ønsker ikke å skremme noen, men gjentar oppfordringen om at det er bedre å sjekke seg en gang for mye en en gang for lite.

Ha en strålende aften, dere fantastiske mennesker som heier på oss ♥

 

På rømmen...

Det er utrolig, men sant! I dag har jeg vært i det store utland - jeg trodde ærlig talt at jeg hadde hatt min siste tur utenfor Norges grenser for lenge siden.... 


- Som du ser, jeg har ikke vært langt avsted, men jeg har klart å sitte i bilen tur/retur Strømstad. Jeg klarte å slappe av på turen, vi var flinke til å spise underveis og vi stresset ikke! Vi shoppet nesten ingen ting, jeg har jo som sagt sluttet å kjøpe klær og ting og tang. Litt merkelig følelse å gå rundt på Nordby senteret og se på at det er SALG på de butikkene jeg liker - uten å prøve noe, uten å kjøpe noe. Men jeg venner meg til det, dag for dag - og det går veldig fint ♥

Lillesøsteren min, Nikolai sin tante Linn, er hos oss denne uken. Det er kjempekoselig. Hun var selvfølgelig med oss til utlandet i dag. Siden jeg ikke kjøper noe til meg selv, så fikk jeg æren av å kjøpe noe til Linn isteden, og et par singletter til Nikolai. Og selvfølgelig måtte vi kjøpe barneklær til Oliver, han kommer på besøk til oss på lørdag - tipper han gleder seg, hehe ♥


- Søskenlike? Mange mener det, jeg er litt usikker.... Jeg har hull i ørene, Linn har hull i nesa :-) 

Vel hjemme igjen kom Nikolai og en kompis opp til oss. De inviterte seg selv på middag og fikk servert tante Linn sin lakseform. Den falt i smak, gutta spiste utrolig mye og vi hadde det kjempefint sammen ♥ Tante Linn kan ufattelig mye rart, blant annet er hun sirkusartist og en racer med diabloer. Dette har inspirert guttene og de har øvd og øvd utenfor her i dag! Jeg synes de er blitt kjempeflinke!

Jeg har som dere skjønner hatt nok en strålende dag! Det er nesten uvirkelig at jeg kan være i så bra form... Arild kløp meg hardt i armen da vi kom til Sverige i dag og sa: "Moxness, tenk at du er her - tenk at vi er i Sverige - tenk at vi er på tur! Det hadde jeg aldri trodd var mulig - tenk på hvor syk du var FOR KUN KORT TID SIDEN"

Han har rett, det er en tankevekker, det er rart.... Men det er ufattelig godt - og vi nyter hvert sekund ♥

Vi er dypt takknemlige og overveldet over responsen vi har fått

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si, men som vanlig har jeg mye på hjertet ♥.  Jeg vil nå prøve å gi uttrykk for den takknemlighet som min mann og jeg føler etter den siste ukens tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen min - og budstikka :-)

Det er virkelig rørende for oss å lese hva vår historie gjør med andre mennesker. Det er ufattelig mange, både kjente og helt ukjente personer, som sier at vi gjennom 

  • Vår åpenhet
  • vår måte å takle sykdommen på
  • vår måte å LEVE på
  • vår måte å nyte på
  • vår vilje og stahet
  • vår KJÆRLIGHET til hverandre og andre
  • vår humor og galgenhumor
  • vår ærlighet
  • vår sårbarhet
  • vår glede og vårt håp

utgjør en forskjell i livet deres. Det er nesten skremmende å lese alle tilbakemeldingene, men ikke skremmende på en skummel måte. Det er godt å se at det vi formidler kan være med på å hjelpe andre, godt å se at dere der ute kanskje får et litt annet perspektiv på livet, på hva som er viktig for dere - viktig HER og NÅ - ikke nødvendigvis i morgen eller om noen år....



- Jeg stod på badet i dag tidlig og syntes jeg hadde fått så langt hår, det er jo egentlig helt komisk... Jeg puttet "kliss" i håret og lo :-) Skulle ta bilde, snudde meg og vips - der var Arild også. Synes dette ble dritkult - oss to i et nøtteskall ♥ Tror ikke det er mange 40-50 åringer med vettet sånn nogenlunde i behold som driver med slikt på badet en vanlig mandags morgen. Tror du vi hadde det gøy? Jepp!

Jeg undrer meg litt over hva det egentlig er som gjør at historien min treffer så mange.... Når det er sagt, så har dere egentlig beskrevet det godt for meg, så jeg har en viss anelse. Jeg tror det er styrken vi viser, sammen med sårbarheten, det er kjærligheten til livet, det er lysten til å leve og det er ikke minst evnen til å ikke gi opp - uansett!

I motsetning til dere som er friske, så vet jeg og mine dessverre litt mer om hva som venter oss rundt neste sving - og det er den settingen vi lever i og med. Ingen vet hva morgendagen bringer, alt kan skje - også med de som er friske. Ulykker skjer hver dag, vi har ingen garantier for noe som helst. Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen: Livet er en risikosport, det er ikke for pyser!

Mottoet vårt er at vi må LEVE det livet vi har, mens vi har det. Vi har ingen tid til å utsette noe som helst. Det har egentlig ikke du heller. Jeg tenker det er det som treffer mange av dere! Vissheten om at vi er her på lånt tid, hele gjengen - vi vet bare ikke når lånekortet blir trukket tilbake.... Jeg tror at min historie minner dere på dette, og at det derfor blir ganske sterk lesing i møte med deg selv og med dine kjære og dine omgivelser!

Jeg er stolt og ydmyk over at så mange mennesker følger med meg og min kjære i vår kamp mot kreften og i vårt møte med LIVET - hver dag! Det gjør noe med meg som menneske når dere skriver at dere skal slutte å sutre, at dere skal leve mer, at dere skal være positive - noen skriver til og med at dere i tiden fremover skal "ta en Hanne" og det tolker jeg som om at dere gjør noe fint og godt

Mange av dere lurer på om jeg har hatt en fin helg og det kan jeg absolutt bekrefte at jeg har hatt! Formen har vært fin, medisinene virker fremdeles som de skal. Jeg sover godt, spiser greit - selv om jeg blir stadig tynnere... Når det er sagt, så ligger vekten nå der jeg egentlig vil ha den (gitt at jeg var frisk), så enn så lenge er det ikke kritisk. 


I går kom vår strålende, blide venninne Grete hjem fra ferie i Beograd. Vi skulle vært der sammen med henne og Anne Siri... Den turen ble det naturlig nok ikke noe av, men gjensynsgleden var stor og vi koste oss sammen i går, både på Stabekk Hospice og på grilling hos Grete med  "storfamilien" i går kveld ♥ De to bildene av meg er tatt i dag, et med håret opp og et med håret ned, hehe :-)

Nå skal vi hente Nikolai og tante Linn på Lysaker, jeg gleder meg vilt og hemningsløst til å se verdens beste venn igjen ♥ Tenker han er fornøyd med en mamma-klem, mens jeg egentlig vil sitte og holde på han i timesvis. Sånn er det å være 10 år - jeg må nok gi meg etter kun kort tids klemming ♥

Størst av alt er KJÆRLIGHETEN - les om vår historie i dagens Budstikka

Mental trening og fokus

Vi reiste til Radiumhospitalet 07.30 i dag tidlig. Spente og litt nervøse - hvordan står det egentlig til med blodverdiene mine i dag? Er de bra nok? Tilfredsstiller de kravene som skal dekkes for at jeg skal få cellegift? Reiser jeg hjem halvtom eller halvfull? Spørsmålene er mange, svaret ligger noen timer frem i tid....

Arild og jeg ser på hverandre i bilen. Vi har det fint, jeg føler meg i god form, jeg føler at jeg har energi, jeg føler at dette går veien i dag. Men mine følelser spiller i grunn liten rolle, enten er verdiene som de skal eller så er de det ikke. Dette er mer facts enn følelser!

Vi bestemmer oss for en ting på den 10 minutter bilturen hjemmefra til Radiumhospitalet. I dag skal vi ha en fin dag, kveld og helg uansett! Og da mener jeg uansett om jeg får cellegift eller ikke! Det er klart, jeg trenger cellegiften for å holde litt lenger, det er ingen tvil om det! Men, det er ingen vits i å deppe hvis det ikke blir som vi vil. Depping vil bare ødelegge dagen vår. Det har vi hverken råd eller tid til. Vi har fått en viss tid til rådighet her på denne jord, den skal vi nyte ♥ Formen min blir ikke dårligere selv om blodplatene ikke er som de skal. Jeg har en fin dag i dag og slik skal det fortsette - uansett. 

Dette lover vi hverandre før Arild setter meg av utenfor Radiumhospitalet. Han ser etter meg i det jeg går inn på sykehuset og tenker med seg selv: "Hun ser så flott ut, hun ser ut som om hun jobber her, ikke som en pasient som har fått beskjed om at hun kun har kort tid igjen". Han vil gjerne bli med meg inn, men jeg sier at han kan dra hjem og slappe litt av - jeg skal først og fremst bare vente i noen timer. Han kommer tilbake og henter meg, han er her for meg når jeg trenger han



- dette bildet er fra i går, meg på Lykkehaven Cafe i Sandvika :-)

Hva skjer?


Jeg får gladmeldingen, jeg får cellegift :-) Blodplateverdiene er ikke helt som de bør være, men de er betraktelig bedre enn de var på tirsdag. Videre er allmentilstanden min bedre enn den har vært på 5-6 uker. Til sammen blir dette bra nok til at jeg får cellegift! Jeg er superglad, Arild er happy, alle er fornøyde :-) Denne beskjeden er det mange som har ventet på, jeg takker for alle meldingene dere har sendt meg.

Det blir en fin dag i dag, det blir en fin kveld og det blir en strålende helg ♥ 

Det blir ikke slik av seg selv, mange spør meg om hvordan jeg klarer å leve med alt dette, hvordan jeg klarer å leve med vissheten om at det snart er slutt... Jeg skal ikke svare kort på det nå, det er ikke mulig. Men jeg kan si deg såpass - det er mulig å få det til - men det trengs mye mental trening og fokus ♥

Klem Hanne

Hospice Stabekk

Først av alt vil jeg si at det gleder meg at så mange av dere satte pris på innlegget om Kari Bremnes :-) Jeg tror hennes musikk ble spilt og lastet ned i de tusen hjem i går, det er kjempebra! 

Mitt nye hjem - Hospice Stabekk (HS)
Arild og jeg var på  HS for første gang i går. Jeg fikk tildelt mitt eget rom og vi hadde en koselig samtale med en ansatt der. Vi avtalte å komme tilbake i dag, slik at vi kunne fortsette "innklareringsrunden" :-)


HS ligger landlig til på Stabekk, det har 11 rom og er betjent av helsepersonell til enhver tid. Vi synes det virker veldig ok der, de menneskene vi har rukket å treffe har vært helt strålende. Det er ingen tvil om at de ønsker å gjøre sitt ytterste for å ta seg av oss pasienter ♥

I dag har vi fått avklart at jeg er der så mye som jeg har behov for! Mine/våre ønsker er styrende og det setter vi stor pris på. Dette betyr igjen at jeg kan være hjemme så mye som mulig - det er jo det jeg helst ønsker - å være hjemme sammen med Nikolai og Arild, å leve "normalt" i en ellers veldig unormal tilværelse... Rommet mitt er stort, det er mulig for både Arild og Nikolai å overnatte der. Jeg har egen TV, radio, eget bad og eget kjøleskap som kan benyttes til det man trenger av ekstra "medbrakt". Som for eksempel:


- Mulig det ikke var prosecco de mente når de sa "medbrakt", men de virket ganske rause på det meste.... Jeg har nå sluttet å kjøpe klær, treningsklær, sko, vesker og alt det andre som jeg egentlig digger. Mitt neste prosjekt blir vel egentlig avhending av alt jeg har - det kommer jeg tilbake til litt senere, enn så lenge så trenger jeg nok litt klær og sko :-) Poenget er at jeg bare måtte bruke litt penger på CcVest i går og da falt valget på en av mine andre yndlingsbutikker.... Jeg har aldri kjøpt en handlevogn med prosecco før, men en gang må være den første ♥

Blodoverføringen jeg fikk på tirsdag gjorde nesten litt underverker. Jeg var i kjempeform både i går og i dag. Jeg har farge i kinnene, jeg har mer krefter enn jeg har hatt på lenge. Jeg blir sliten, for all del, men det har vært utrolig godt å endelig kjenne at kroppen er litt mer med meg!

I morra tidlig er det Radium igjen, blodprøver og forhåpentligvis cellegift. Time will show! 

Ha en fin kveld, klem Hanne 

 

Fantastisk allerede - og så kom resten av livet

Vi skriver nå månedsskiftet juli/august 2013 og det nærmer seg snart et år siden vi fikk beskjed om at jeg hadde eggstokk kreft med spredning. Det har vært et ekstremt år på alle måter, det har vært gedigne nedturer og like store oppturer... Vi har flydd høyt, vi har forlist... Vi har ledd og vi har grått... Jeg har beskrevet dette året på godt og på vondt, jeg har lagt ut hele 170 innlegg på denne bloggen - det er et innlegg omlag annenhver dag - det er mye... Kort oppsummert vil jeg si at vi virkelig har LEVD det siste året til fulle, vi har LEVD det vi har klart og vi har tenkt å fortsette å LEVE til det ikke går lenger ♥ 

Det er mange som lurer på hvor jeg tar kreftene mine fra. Hvor henter jeg energi? Hva er det som får meg til å stå opp og lete frem lyset i en hverdag som egentlig kan ta pusten fra gud og hvermann? Hva får Hanne til å drive fremmover? Hva er hemmeligheten, hva er oppskriften? Gi den til meg, jeg trenger den - jeg trenger også krefter til å takle resten av livet....

Jeg vet ikke hva som funker for deg, men jeg vet med stor sikkerhet hva som virker for meg. KARI BREMNES virker som en enorm energibooster på HANNE!!!!


Den 14.september 2012 skrev jeg følgende på bloggen min:

Hva er det med meg og Kari Bremnes? Det er sannelig ikke godt å si, men jeg har likt den dama siden tidlig på 90-tallet. Jeg har vært på konserter med Bremnes i Trondheim, på USF i Bergen, i Sandvika, i Oslo... Jeg liker musikken, tonene og lyden - men spesielt liker jeg tekstene. Mange av de er helt rå, ærlige, brutale, triste, gode og varme. Arild har også, etter litt innledende skepsis, blitt stor Kari Bremnes fan - vi har vært på flere konserter sammen og hatt det helt strålende! Nikolai spurte her om dagen om hva som ville skje hvis Kari Bremnes flyttet inn i blokka vår. Jeg svarte at da skulle mamma bli bestevenninne med henne...  Men mamma, du kan jo ikke "disse" Inger Johanne og tante Silje for Kari Bremnes? Jeg svarte at jeg kanskje kunne ha tre bestevenninner - noe han var helt uenig i....

Jeg hører på Kari Bremnes nesten daglig, jeg lytter til tekstene og synker inn i en stemning som passer der og da. Det kan være glede eller smerte, det kan være håp eller frykt. Det er mye KJÆRLIGHET. Jeg finner styrke i Bremnes uttrykk, hun løfter meg opp når jeg er nede. Hun gir meg følelser jeg trenger for å komme meg videre. Det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg finner stadig nye tekster i hennes reportoar som TREFFER meg langt inn i sjæla, det er befriende - for meg representerer Kari Bremnes sin musikk en utømmelig skattekiste ♥

Det er bra at jeg er godt gift, jeg tror kanskje det ville ha vært vanskelig for meg å sjekke opp en mann ved hjelp av Cd-samlingen min..

Fantastisk allerede - og så kom resten av livet

Samleplaten "Fantastisk allerede" består av 33 fantastiske sanger som rommer store deler av Bremnes karriere. Jeg har slitt ut hele albumet - allerede :-) Hennes siste CD "og så kom resten av livet", ble gitt ut 14.september 2012 - omlag 14 dager etter at jeg fikk min diagnose.... Kjenn litt på den du! Hanne - verdens største Kari Bremnes fan - den satt! Vi har spilt den CD'n veldig ofte, vi har funnet så mye trøst der, så mye godt. Så mye energi ♥ 

For meg funker Kari Bremnes! For deg funker noe annet. Jeg tror det viktigste er at vi selv finner ut hva som bringer oss videre og fremover. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som gir energi - hver enkelt av oss må finne vår vei. Jeg har funnet min og jeg ønsker deg lykke til på din søken etter din egen vei :-)



Gårdagen ble en dag for historieboken min! Kari Bremnes kom på besøk til meg på Radiumhospitalet. En venninne av meg (Benedicte) hadde tatt kontakt med henne og fortalt om hvor syk jeg var og spurt om Kari kunne gjøre noe for meg.... Jeg blir helt satt ut av slikt, matt og ydmyk over at mennesker vil meg så vel. Takknemligheten er til å ta og føle på ♥

Jeg fikk ikke cellegift i går, det var trist. Men tanken på at Kari B skulle komme, fikk meg til å fokusere på noe annet. Jeg lurte på om jeg så bra nok ut, om jeg kunne prate med henne om noe som helst... Hun og jeg liksom....  

VI STORKOSTE OSS I EN TIME PÅ INFUSJONSENHETEN. ARILD VAR DER OGSÅ, PRATEN GIKK LØST OG LEDIG. TUSEN TAKK FOR AT DU BRYR DEG KARI BREMNES. DU GJØR EN FORSKJELL, DU HAR BERIKET LIVET MITT DE SISTE 20 ÅRENE OG DET VIL DU FORTSETTE MED "TIL THE END" ♥

 

 

Dette skjer...

Jeg lovet dere en oppdatering på tampen av dagen, her kommer den:

  • Jeg fikk dessverre ikke cellegift i dag, blodplateverdiene mine var for lave... Det ble litt nedtur, men ikke noe man får gjort noe med. Bare å ta seg sammen.
  • Blodprosenten var også for lav. Derfor fikk jeg blodoverføring, to poser - heldige meg ♥ Denne blodoverføringen har ikke noe med blodplateverdiene å gjøre, men den skal forhåpentligvis gjøre meg mer pigg og gi mer energi.
  • Immunforsvaret mitt er bra og leverprøvene er bedre enn de var ved siste "måling".

Altså: Trasig at det ikke ble cellegift iht plan, men resultatene var ellers greie nok. Slik jeg forstod det, alt i alt, var det ikke noe kritisk som hadde skjedd den siste uken. Det planlegges nå med ny cellegift førstkommende fredag. Vi skjønner nå, kanskje enda bedre enn før, at det er greit å ha en plan. Vi må bare ha det helt klart for oss at den planen bare er veiledende - og av og til villedende :-)

Her ser du blodposen, istedenfor cellegiften... Arild kom rett fra Trondheim til Radium for å være sammen med kjæresten sin. Tusen takk kjære, det trengte jeg ♥

Som nevnt, så har jeg også fått plass på Stabekk Hospice. Vi valgte å forlate Radiumhospitalet i 16-tida i kveld, da dro vi hjem og la oss på sofaen, ganske slitne. Vi blir hjemme i natt og reiser til Stabekk Hospice i morgen formiddag, det blir spennende. Vi skal da hilse på der oppe og se oss rundt. Regner med vi skal ha samtaler med personalet og prøve å lage en plan.... Jeg gru/gleder meg til det, men jeg skal være positiv, også til dette ♥ Det er godt at jeg har kjente der oppe, selv om jeg egentlig ikke vil kjenne folk som er så syke som meg selv... Gjør deg klar Ragnar, i morgen blir det RayRay :-) 

Jeg har en fantastisk historie til på lager, den kommer i morgen ♥



HVA SKJER?

Akkurat nå er det litt mye som skjer synes jeg - selv om det ikke skjer så mye alikevel... Logisk? Nei, ikke for meg....

Jeg er på Radium, skal ta blodprøver og resultatene av de skal forhåpentligvis gi meg cellegift om en time eller to ??krysser fingrene for at det skjer.

Videre har jeg fått beskjed om at jeg har fått tildelt plass på Stabekk Hospice fra i dag eller i morgen. Det er helt sikkert bra for en pasient i min situasjon, utfordringen min er at jeg pr nå ikke helt vet hva det betyr for meg...

Skal jeg være der fremover? Skal jeg være hjemme? Begge plasser? Frem og tilbake? Sykepleierne her prøver å informere meg, alle spør hva jeg føler og hva jeg tror...

Jeg vet ikke hva jeg føler eller tror... Jeg kan ikke svare, det er for mye usikkerhet rundt alt - FØLER JEG....

Det er mange av dere som lurer på om dere kan stikke innom meg, enten jeg er her eller der, borte eller på sykehus, hjemme.... Dere får ikke noe godt svar, dessverre! Jeg er veldig tappet nå, særlig i forhold til å gi dere personlige oppdateringer, jeg har rett og slett ikke krefter til det.

Derfor ber jeg om forståelse for at jeg oppdaterer felles på bloggen og at det stort sett blir med det ??det er ikke vond vilje som ligger bak denne beslutningen, snarere en erkjennelse av hva kropp og sinn klarer å ta inn over seg.

Jeg vil prøve å legge ut en ny status i kveldingen, kanskje den blir hakket mer oppklarende, både for meg og for deg!

Legger ved et bilde som min kjære søster Linn tok av Nikolai på hytta i går kveld. Hensikten med bildet var å skremme Mormor, jeg tror hun lyktes godt!

Fin helg og det har vi fortjent!

Denne helgen har vært helt strålende, vi har kos oss veldig og vi har satt pris på hvert sekund uten smerter :-) 

I formiddag fikk vi besøk av Iren og Kristian, helt uformelt og kjemisk fritt for servering og styr. Vi var rause nok til å by på et glass vann eller en kopp te, men besøket skulle ikke være til bry :-)

Ved 13-tida reiste vi til Ramnes for å si hei til svigermor. Jeg var veldig usikker på om jeg orket en times biltur, men det gikk heldigvis helt fint. Jeg slappet av, slumret litt og vips så var vi fremme.  Da vi steg ut av bilen fikk vi en stor overraskelse. En bil stoppet ved siden av oss - og gjett hvem som kom ut av den? Joda, det var Jeanette, Thomas og lille Oliver ♥ Når sant skal sies, så ble Oliver raskt "kidnappet" av Bestefar - han ble overmannet og bært inn til Oldemor av verdens stolteste Arild ♥

Alle koste med Oliver - jeg også selvfølgelig! Han er så skjønn, det er så godt å holde det lille nurket inntil kroppen sin ♥



Hjemturen gikk også fint! Vel hjemme hentet vi Nikolai, han har vært hos oss siden kl 18 og er nå levert hos faren sin. Vi har pakket og gjort alt klart til i morgen, da reiser Nikolai og Arild til tante Linn i Trondheim. Det blir fint. Arild kommer hjem til meg på tirsdag, mens Nikolai bir ei uke på hytta.

Jeg er sliten nå, men happy! Vi fulgte Nikolai til faren i sted og da vi kom hjem, måtte jeg ta på meg oksygenkosentratoren "min". Den hjelper absolutt, men det er ikke til å stikke under en stol at jeg ser ganske artig ut her jeg sitter.... 


Skjønner?

Vel, vel, nå skal jeg ta kvelden her. Helt på tampen vil jeg bare understreke at det skjer mye rart i/med kroppen min om dagen - ting jeg ikke helt skjønner.... Men jeg tror det er inntak av piller og medikamenter som gjør det, som gjør at jeg ser dobbelt eller skjeivt, går rart, mister konsentrasjonen, blir sløv(ere).... You name it - I've got it! 

I grunnen ikke så nøye med hvorfor, så lenge jeg og Arild klarer å ha det fint - og det klarer vi! Det går faktisk an å være lykkelig selv om det er rart det vi gjennomgår på nåværende tidspunkt.

Gled deg med oss, vær happy du også ♥ Sammen er vi sterke ♥ 

Nattaklemmer til alle dere der ute ♥

 

På permisjon!

Dagen i dag har gått med til å "ta meg av" intravinøs behandling og over på piller. Poenget med det var at jeg skulle få komme hjem på permisjon uten smertepumpe, saltvann og masse remedier som ville gjort meg avhengig av hjelp fra andre. Legene har hatt en plan for dette i flere dager og planen ser ut til å virke godt ♥ 

Arild har vært i Drammen i dag og hentet oksygenkonsentrator til meg, slik at jeg kan bruke den ved behov. Jeg har vanskelig for å puste, spesielt om morgenen. Denne saken skal hjelpe meg til å få det bedre og all hjelp mottas med takk.

I 15-tida i dag var jeg klar for å reise hjem. Vi er spente, det samme er vel legen og sykepleieren vi dro fra på Radium i dag. Men vi har alle en god følelse, vi tror dette blir ei strålende helg for Arild og meg ♥ Nok en gang vil vi takke personalet ved sykehuset - de er medmennesker som bryr seg veldig om oss og som viser en enorm medfølelse for oss i den vanskelige situasjonen vi er i. Nå skal legen min på ferie i tre uker, derfor får jeg bare holde meg så frisk som mulig til han kommer tilbake og kan passe på meg igjen  :-)


Hade bra for denne gang, jeg kommer tilbake på mandag - ny cellegift på tirsdag!

Jeg avslutter med et par bilder fra i går kveld. Her ser dere Inger Johanne og meg som har "Farris-fest" utenfor Radium i 22-tiden om kvelden. Det går an å ha det gøy selv om det ikke finner sted på Aker Brygge :-) Hvis man ønsker å se positivt på livet, så er det bare å gjøre det ♥



Klem fra Hanne og Arild - kjærestene i sofaen ♥

Prosjekt smertelindring skrider fremover

Jeg hadde sett frem til en god natts søvn fra tirsdag til onsdag, men den gang ei... Hadde veldig vond frem til i 0400- tida, ordentlig slitsomt og en stor nedtur.

Møtet med smerte teamet på onsdag førte dermed til justeringer på flere plan, justeringer som skulle vise seg å fungere veldig bra. Jeg hadde besøk av Grete, før hun reiste til Beograd i går ettermiddag. Arild og jeg skulle ha reist sammen med henne. Vi skulle besøkt Anne Siri, drukket champagne, vært turister, badet, kost oss.... ? Trist at det gikk i vasken, men glad for at formen var stigende.

Jeg hadde også besøk av Anne Cecilie, har ikke sett henne på kjempe lenge, men det gjør ikke noe så lenge kontakten bare ER der med en gang!

Kvelden ble avsluttet med en tre timers prat med min kjære på rommet mitt ?jeg var helt smertefri og du aner ikke hvor godt det var! Helt nydelig å kjenne at kroppen slapper av. Det gir også nye krefter til Arild, det er forferdelig for han å se på at jeg vrir meg i smerter. Det slapp han i går, det lever han lenge på!

Jeg sov godt i hele natt, bortsett fra en hosterie som tok en del krefter. Litt må en jo regne med, for all del ??

I dag fikk jeg besøk av verdens beste Nikolai og faren hans.
Nilolai pratet litt med legen min, det synes jeg var fint og viktig. Legen var veldig flink med han.

Vår gode venn og kollega Knut Olav kom også på besøk dag, så som du skjønner har det virkelig gått unna her det siste døgnet.

Jeg har også rukket å rusle litt rundt på radium i dag. For et par timer siden satt Arild og jeg ute i 15 min. Det var veldig godt med litt frisk luft! Jeg har vært INNE i dagesvis...

Smerteteamet og legen min har nå en plan. Jeg får permisjon i helga, jeg skal gå fra intravenøst til lindring i form av piller. De skal søke om plass for meg på Stabæk Hospice. Der har jeg kjente, det kan jo bli kult, hehe... Jeg skal få oksygen apparat hjemme, hjelp hjemme...

Vi får se hva det blir til, alt er under utprøving, alt må testes. Men jeg føler at det går rett vei, jeg føler meg veldig godt ivaretatt. Folkene her er kjempeflinke, alle sammen. De gjør så godt de kan, de har tøffe arbeidsdager!

Det er fem uker siden jeg har vært så smertefri og fin som i går og i dag. Jeg har til og med sminket meg litt, jeg ligner litt på meg selv! Det gjør godt, hver slik dag skal nytes!!!!

Ha en fin kveld folkens, det skal jeg ? kjempeglad i dere alle der ute, støtten dere gir meg er uvurderlig for kropp og sinn ?

Se så fine vi er, mamma sin hjerteknuser!

Må jo bare ha det fint sammen med så kjekk ungdom!

Ut på tur med smertepumpe stativet mitt.

Siste nytt fra Radium

Tusen, tusen takk for enorm respons, kommentarer og hilsinger på mitt forrige innlegg ?jeg har ikke opplevd lignende. Innholdet var rått og brutalt, jeg ser den, og jeg gråter når jeg leser deres innlegg til meg. Men det gir styrke også, det varmer!
- bilde av Inger Johanne og meg på radium i forrige uka, kun kort tid etter at "katta kom ut av sekken".

I går hadde vi besøk av Arild sine flotte barn og deres kjærester. Og lille Oliver, alle sin hjerteknuser ? Nikolai var der selvfølgelig også, han er jo verdens beste onkel!

Alle dro på Storøyodden for å bade, deretter på Sjøflyhavna for å spise middag. Alle, unntatt jeg. Hadde som vanlig null krefter. Trist å se alle dra, skulle så gjerne vært med! På den annen side så er det fantastisk se hvordan Nikolai koser seg med de andre, å se at han kan glede seg opp i alt det triste vi går gjennom nå. Det varmer et mammahjerte ?

Nå er jeg lagt inn på Radium igjen... Men det er like greit. Jeg hadde syke smerter i går kveld og natt, helt uutholdelig!

De rekvirerte et smerteteam til rommet mitt som øyeblikkelig hjelp, så nå får vi håpe det blir litt skikk på sakene. Skal over på noen medikamenter jeg ikke tør nevne navn på, samt smertepumpe. Litt skeptisk til sistnevnte og hvordan det skal gå å ha det hjemme. Hører snakk om hjemmehjelp og får fnatt av tanken...

Ellers har jeg faktisk fått cellegift i dag, heldigvis! Og jeg er satt opp på tre nye kurer de neste tre ukene, det er bare å krysse fingrene for meg.

Nå har jeg fått besøk av Inger Johanne og skal prate med henne og gi henne mange gode klemmer ?? sender en klem til dere der ute også!

Hanne

Det er blitt veldig viktig m bilder nå, må jo dokumentere at jeg har vært tilstede!

Sannhetens øyeblikk

Kjære venner, kollegaer, kjente og ukjente! Det er utrolig mange som leser bloggen min nå, og veldig mange av dere er nye lesere og folk jeg ikke kjenner i utgangspunktet. Andre av dere har fulgt med fra dag 1, det er helt utrolig hvor tålmodige dere har vært.

Det er med tungt hjerte at jeg nå må informere dere om min nye status. Dere vet jo at formen har vært dårlig den siste tiden - og den har blitt verre....

På fredag fikk jeg beskjed om at kreften har spredd seg i et vanvittig tempo og at den ikke kan stanses... Legene sammenlignet CT tatt 7.juni med den jeg tok 18.juli og resultatet var særdeles dårlig. Leveren er gåen, det samme er galleblæra. Det er ikke lenger spørsmål om jeg har kreft i lungene, jeg har det! 

Det er harde ord for penga, jeg fikk beskjed om at jeg har kun kort tid igjen. Det er vanskelig å tidfeste nøyaktig, men vi snakker om uker eller måneder. Vi snakker om smertelindring og pallativ behandling, slik at mine siste dager blir så bra som mulig.

Jeg er hjemme nå, har permisjon fra Radium. Skal tilbake på tirsdag og få litt cellegift som kan holde kreften litt i sjakk... De prøver, men den største forskjellen vil det nok ikke gjøre.

Dette er tøft for meg, Arild, familien og de nærmeste vennene våre. Det er rått og brutalt, det er en midt på trynet!!! 

Nå er det om å gjøre å ha det best mulig, jeg håper vi klarer det.

Nikolai
Vi fortalte den triste beskjeden til Nikolai i går, faren hans var med opp hit. Det var hjerteskjærende, jævlig og en oppgave jeg ikke unner noe. Hvordan fortelle en 10-åring at Mamma skal dø? Jeg tror ikke det går an å forestille seg hva det gjør med noen (oss voksne - meg), Jeg sa til Arild i går at den maktesløsheten overfor Nikolai kommer til å ta livet av meg før kreften klarer det.... Han har vært hos meg i fem timer i dag, det har vært fantastisk! Han er tapper, omsorgsfull, redd, herlig, åpen og sårbar. Alt på en gang. Jeg har verdens beste gutt, at jeg ikke kan være her for han er for jævlig!

Jeg regner med det blir noen tårer rundt forbi når dere leser dette. Det er helt greit, vi griner vi også :-) Det er viktig for meg å være åpen og ærlig, det har jeg vært hele veien og jeg tror det er det dere har likt. Det er på en måte meg ♥

Jeg kommer til å skrive i tiden fremover også, forhåpentlig vis har jeg gode historier å komme med også.

Du må gjerne kommentere på bloggen, selv om jeg skjønner at det er vanskelig å finne ord. Hva sier man i en sådann stund? FAEN er jo et alternativ, jeg tenker at alt er lov. Du må også gjerne trykke "liker", jeg vet at det ikke betyr at du liker at jeg dør. ♥

Jeg burde sikkert ha ringt eller sendt personlige meldinger til mange av dere, jeg ber om unnskyldning for at jeg ikke har krefter til det. Dette innlegget er tøft nok!

Klem Hanne

♥ STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN ♥

Les mer i arkivet » September 2013 » August 2013 » Juli 2013
hannemoxness

hannemoxness

44, Bærum

Jeg er ei blid, sterk og positiv jente! Jeg er gift med Arild og mamma til verdens beste Nikolai. I august 2012 fikk jeg eggstokk kreft med spredning til lever, lymfer og skjelett. Jeg har vært gjennom seks cellegiftkurer og jeg er blitt operert. 31. januar 2013 ble jeg erklært kreftfri - legene sa at de ikke fant symptomer på aktiv sykdom i kroppen min :-) Jeg var glad, lykkelig og ganske frisk i fire måneder. I mai fikk jeg påvist en ny metastase i ryggen, men den var så liten at den ikke skulle behandles. Jeg følte meg imidlertid slapp og hadde redusert almentilstand, noe som førte til at jeg fikk ta ny CT. 18.juni fikk jeg resultatet av den og det var særdeles dårlige nyheter. Jeg hadde fått tilbakefall, kreft i leveren, buken, bekkenet og kanskje lungene... En gedigen nedtur for hele familien. Startet cellegift allerede 19.juni. Siden den dagen har jeg vært syk, utrolig slapp, store smerter, lungebetennelse - you name it. Cellegiftkur nr 2 er utsatt for andre gang nå, jeg lever i uvisshet og venter på hva legene finner på. Det er beintøft! Denne bloggen gir deg et ærlig innblikk i hvordan det er for meg å være syk og om min kamp for å overleve! Bloggen er skrevet med humor og galgenhumor, alvor og ærlighet. Den beskriver mine oppturer og mine nedturer. Jeg setter utrolig stor pris på alle innspill på bloggen, men jeg buker ikke å kommentere hvert enkelt. Kjempefint om dere skriver navnet deres når dere kommenterer. Hvis du lurer på noe eller vil ha kontakt, treffes jeg også på FB eller på hmoxnes@online.no

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits