Kjæresten min sovnet stille inn i dag

Hanne sovnet rolig inn, mens jeg holdt rundt henne, i dag tidlig litt over klokka 7. Jeg strøk henne over håret og snakket med henne, og selv om hun ikke var ved bevissthet, merket hun at jeg var der.

Jeg følte virkelig at hun slapp taket og sovnet stille inn - uten frykt og smerter. 

 

Hanne ble dårlig på onsdag ettermiddag, etter dette gikk det raskt nedover. Da var det slutt på kreftene hennes.

Størst av alt er kjærligheten

Tett på livet: "Lenge leve kjærligheten"

"Hanne (41) har underlivskreft med spredning: - Går det virkelig an å ha det så bra? Hanne og ektemannen Arild (51) griper enhver anledning til å feire livet sammen. Også nå som Hanne er dødssyk."

- Artikkelen om oss finner du i NU nr 36, som kom ut i går, den 2.september. Jeg trodde bladet ble publisert i dag, men jeg har allerede fått tilbakemelding fra mange som har lest det - du finner bladet i en kiosk/butikk i nærheten av deg i disse dager :-)



Jeg ble kontaktet av NU i etterkant av innslaget i Budstikka. De ønsket å skrive en historie om kjærlighet, håp og livsglede - en historie som skulle vise at vi mennesker også kan evne å LEVE i NUET selv om forholdene kanskje ikke ligger helt til rette for at man skal ha det veldig bra....Arild og jeg synes at både journalisten og fotografen, Lise Lotte Winther-Bay og Bjørn Moholdt, har fått frem viktige budskap i reportasjen. Hun forteller om reisen vår det siste året, om nedturer og om oppturer. Hun refererer til bloggen og hun klarer å formidle at vi først og fremst ØNSKER å LEVE godt sammen med de vi er glade i den tiden jeg har igjen ♥

NU setter også fokus på eggstokkreft. Det er viktig for oss, det er også viktig for deg og dere der ute - følg med på kroppen din, ta sgnaler på alvor og besøk legen hvis du har mistanke om at noe kan være galt. Det er fullt mulig å gjøre alt dette uten å bli paranoid eller full av angst. Vi ønsker ikke at kvinner (eller deres menn) skal gå rundt å være kjempebekymret for å bli syke, men det er mulig å ta sine forhåndsregler :-)



Denne artikkelen ble skrevet for noen uker siden. På daværende tidspunkt var det umulig å si hvor lenge jeg hadde igjen å leve, men all verdens tid ble jeg ikke forespeilet... Det er forsåvidt slik fremdeles, jeg har ikke fått noen ny beskjed, jeg vet ikke noe mer... Det jeg imidlertid vet, er at JEG LEVER ENDA og at det muligens tar LITT LENGER tid enn hva legene trodde i slutten av juli! 

Det er HELT GREIT for meg, legene må gjerne "ta feil" langt inn i evigheten for min del... :-) Nå har jeg egentlig ingen tro på at de tar veldig feil og det har jeg forsonet meg med. Men det faktum at jeg får litt mer tid sammen med mine kjære, er jo helt fantastisk ♥♥♥♥ Vi nyter hver dag sammen!

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

De siste dagene har jeg brukt på å komme meg fra den tøffe blodforgiftningen jeg fikk forrige lørdag. Den satt, det skal jeg love deg! Jeg har hatt NULL krefter, jeg har knapt klart å stå opp. Arild har måttet løfte meg opp og ned av senga, ut av stolen... Jeg har klart å være på fotballcup, men gud det har kostet - soving før og soving etterpå - men det har vært verdt det. Nå ligger jeg på sofaen og drikker vann og kaffe, tar energi juice og nyter ren oksygen gjennom oksygenventilatoren min.... Og her blir jeg nok liggende resten av dagen, kanskje det blir en tur på terassen, hvem vet? 


Feirer man et år som kreftsyk?

I grunn et godt spørsmål synes jeg.... Det er på den ene siden ikke noe å feire i det hele tatt, på den andre siden så er det kanskje viktig å markere at jeg har har holdt ut et år med denne sykdommen? Jeg skal ikke drodle mye rundt dette, iallefall ikke på nåværende tidspunkt.

Men jeg registrerer at det var den 29.august 2012 at jeg fikk den vanvittige beskjeden om at jeg hadde eggstokk kreft med spredning, stadium 4. På denne dag for et år (1år) siden, var vi på fotball cup med Nikolai. Det var en helt surrealistisk opplevelse, det var bare jeg, Arild, Merete og en nabo til som visste at jeg var syk. Det var utrolig spesielt å være på Jutul Cup og oppføre seg normalt, når vi visste at livet aldri ville bli det samme igjen - aldri!

I dag har vi vært der igjen, det var det ikke mange som hadde trodd for en liten tid tilbake.... I dag var det ingen tvil om at jeg var syk, jeg hadde med meg egen stol, jeg ble "løftet" opp og ned av stolen av Arild.... Jeg ble støttet da jeg gikk, jeg klarer ikke gjøre mye alene.... Men jeg klarte å komme meg dit og se på to av tre kamper. Det er jeg utrolig glad for, det var Nikolai veldig glad for også. Så anstregelsen var verdt det, uten tvil.


- Nikolai spilte keeper i hele dag og var kjempeflink! Hele Frem-31 stod på og ga alt de hadde, de vant to av tre kamper og hadde en god lagånd og god moral! Flinke gutter, fortsett slik i morra også.


- Han har til og med tid til å vinke til mamma ♥

- Jeg er jo veldig sosial også, derfor var det veldig kjekt å treffe flere av de andre foreldrene også. Her sammen med søte, kjekke Anniken og Merete. Snakket også mye med Kathryn, Irene, Torbjørn og Eskild. 

Feirer man så et år som kreftsyk?

Ja og nei, svarer jeg. Slik situasjonen min er blitt, så tenker jeg at jeg får svare JA til feiring. Alternativet er at jeg ikke hadde vært her og det er dårligere... Jeg har vært heldig og kommet meg på Cup, vi har kost oss hjemme i hele ettermiddag, Nikolai, Arild og jeg ♥ Så jeg og min familie feirer at jeg lever, også 367 dager etter at katastrofen rammet oss som verst... Og visst formen tillater det, så blir det Jutul Cup med medbrakt stol i morra også :-)

Størst av alt er KJÆRLIGHETEN ♥

God helg, stor klem Hanne 

Tanker fra et MAMMA hjerte

Jeg er veldig glad i poesi og en av yndlings-lyrikerene mine har alltid vært Marta Tikkanen. I dag ønsker jeg å dele et dikt om STYRKE med dere, diktet finnes i boken "Århundradets Kaerlekssaga". Det er skrevet på svensk, jeg prøver å gjengi det på svensk, men det er ikke like lett fra mobilen her, så bær over med meg i så måte...

Du måtte vara stark
hender det
att menskor sajer
til mej

Och jag tenker
på alt som har hendt
- kanske
jag er stark

Ja, det er vel så
Jag er vel stark jag

Starka menskor bøys inte
De bryts

och brister

Marta Tikkanen, 1978/1985

Jeg er sterk, har alltid følt meg sterk i møte med livets utfordringer, både de mindre og de større.... Nå står jeg midt opp i det verste et menneske kan tåle, tror jeg, men jeg føler meg fremdeles sterk!!

Men som MAMMA er dette drit tøft, det er som MAMMA jeg kjenner meg så altfor godt igjen i dette diktets siste del... Det er mammahjertet mitt som brytes og brister, det er der den største sorgen ligger, den som gir mest smerte og ikke forsvinner...!

Det går fremover

Hei, kort oppsummering:

Dagen i går var mye bedre enn søndagen. Jeg var våken nesten hele mandag :-) Arild var på besøk, han hentet mamma og hun var her i flere timer. På kvelden kjørte Eirik Nikolai hit og vips så var vi her "hele gjengen". Kjempekjekt :-)

Dagen i dag har vært bedre enn i går, da skjønner du at det iallefall går rett vei. Legen sier at de har identifisert hvor blodforgiftingen kommer fra og det er bra. Jeg får pencilin og antibiotika intravenøst om hverandre mange ganger i døgnet, etter en plan som de har laget og som ser ut til å virke.

Jeg blir her en stund til, usikker på når de slipper meg ut. Det er trygt å være her, så jeg klager ikke! Blir nok å få med meg piller når de sender meg hjem igjen.

Nikolai skal spille kamp kl 19.00 i dag og etterpå kommer han, Arild og mamma hit en liten tur. Da blir hele gjengen samlet igjen, jippi!

Avslutter med legen sine ord, han sa at det var EN KLAR BEDRING for meg!!! Og da skal jeg ikke klage, bare være glad og håpe at det fortsetter slik!

Legger ved bilde av mamma og meg, blir lite variasjon i bildene om dagen, men det er vel naturlig all den tid jeg ligger i den samme senga og myser mot verden ??

Status: Blodforgifting

Takk for alle lykkeønskninger om gode netter og dager som har blitt meg til del de siste dagene :-)

Det har vært særdeles tøffe tak her siden lørdag formiddag, ingen tvil om det! De har tatt utallige prøver og resultatet var at jeg har hatt/har en seriøs blodforgifting som ble/blir behandlet "just in time"! Det var en Guds lykke at jeg var på Stabekk H da den kom kastende på meg, slik at de fikk rekvirert ambulanse og sendt meg hit.

Vi gjør da noe riktig Arild og jeg, vi la meg inn på SH nettopp fordi jeg ikke skulle være alene hjemme!!! Bank, bank, det var vel det lureste vi har gjort hittil :-)

Jeg får nå intravenøst behandling med antibiotika og pencilin (ikke nødvendigvis det samme) mange ganger i døgnet. Jeg tror det er hardt for kroppen, men det er nødvendig. Yndlingslegen min dukket opp i dag og det var strålende å se han. Han mener vi står han av denne gangen også, men at jeg må regne med å være her noen dager til. Det skal jeg klare, jeg holder ut så lenge det er mulig.

Men bare så du vet det, jeg velger å ikke stikke noe under en stol - dette ER tøft folkens!!! Det setter spor i sjela, det gjør vondt....

Dagen i dag har vært den beste siden lørdag, jeg blir stadig bedre, føler det iallefall. Selv om blodplatene mine var så elendige i går at jeg måtte få overføring av nye....

Arild har vært i barnedåp til verdens skjønneste Oliver i helga, på Os utenfor Bergen. Var ikke noe kjekt for han å få tlf på lørdag om at kona hans lå innlagt med blodforgifting.... Men vi bestemte sammen at han skulle bli på Os og være med på den store dagen, det var ikke noe han fikk gjort her uansett - bortsett fra å sitte å se på at jeg sov...

Han tok et tidligere fly i går og kom hit på kvelden, det var veldig kjekt :-) han har vært her nå også, og i dette øyeblikk er han på Lysaker og henter mamma. Så om kun kort tid sitter hun i besøkstolen her på radium :-).

Jeg og vi tar en time av gangen, sånn er det bare. Vi håper det går veien og krysser fingrene.

Alt jeg trenger nå er behandling, ro og hvile. So long!

Fra Stabekk til Radium i ambulanse...

For en dag dette har vært, helt jævlig kort og godt!

Våknet på Stabekk fordi jeg holdt på å fryse ihjel, litt sånn som jeg hadde det for ei lita uke siden. Dobbel dyne, skjelvinig, hakket tenner....

De ringte Radium, pakket bagen min og vips var jeg i ambulansen på vei hit. Kom ca 11.30, skjønte ingenting. Visste knapt hvem jeg var eller hvor jeg var... Skikkelig ekkelt :-( alt svimlet foran meg....

Jeg fikk tilført masse veske, jeg har tatt røntgen av lungene, de måler blodtrykk, puls og temp hver time.

De mener jeg har en infeksjon i kroppen, uten at de vet hvor den kommer fra.... Nå sier legen at alt ser mye bedre ut, blodtrykket stiger som det skal og pulsen synker (den var altfor høy). Jeg hadde feber da jeg kom, nå har jeg ikke det lenger :-)

De har også tatt masse blodprøver, og de ser bra ut! Jeg får intravenøst antibiotika og det ser ut til å funke :-)

Summa summarum, dette har vært en helvetes dag. Men det ser ut som om det går rette veien med meg og det er jeg veldig glad for ?

Jeg skulle bruke helga på Stabekk til å slappe av, lese og skrive i boka mi - det ble det ikke noe av. Jeg får ta det igjen senere.

Jeg har sovet i nesten hele dag, null krefter! Jeg skulle egentlig ha litt besøk i helga, men det ble helt umulig med det som skjedde. Jeg sier det igjen, skal du besøke meg, er sjansen stor for at det ender med bomtur!

Lillesøster Aina kom til Oslo i dag tidlig og hun "slapp igjennom" og fikk komme en liten tur på Radium. Kjekt å se deg Aina!

Jeg må

Det gjelder å IKKE gi seg :-)

Nå er det tre timer siden jeg kom på Radiumhospitalet. Blodprøver er tatt og svarene er endelig kommet.

De fleste blodprøvene var fine og de indikerer til og med at behandlingen jeg får ser ut til å gi effekt :-) ingenting er bedre enn det, det er egentlig bare å rope: Jippi og hurra!!!

Imidlertid står det ikke bra til med blodplatene mine, det er liksom de som er showstopperen her... Legen sa nei til cellegift pga for lave verdier. Jeg sa: "Please, vær så snill, give it to me...".

Fine legen ringte overlegen som sa "go for it, let's do it!" Jeg får litt lavere dose enn jeg skulle ha hatt, men det er helt greit. Jeg kjenner at det å FÅ cellegift i seg selv er viktig, ikke minst for psyken min :-) så får jeg heller ta til meg "advarselen" om at det kanskje ikke blir noe på meg neste fredag, all den tid vi med denne runden kjører kroppen litt lenger ned i grøfta. Den tid, den sorg. I dag er det glede :-)

Nå gjelder det å få orden på øyet, det gjør meg smågal... Det renner hele tida og tapper meg for krefter. Hadde øyet vært bra, så hadde alt vært topp! Jeg har fått ny salve, henter den etter kur og satser på at den tar knekken på infeksjonen.

Senere i dag setter jeg kursen mot Stabekk Hospice og det ser jeg frem til.

Riktig GOD HELG ?

"Vil dere ha besøk?" Middags gjester med medbrakt middag...

Det er mange som ønsker å komme på besøk til oss og det setter vi stor pris på. Dessverre kan vi ikke ta imot folk hele tida, det blir for slitsomt - jeg har ikke krefter til det. Nå er det ikke slik at vi sitter her og "siler ut hvem som kan komme". Det er ikke slik at vi liker deg bedre enn henne, derfor kan hun komme og ikke du... 

Det fungerer mer slik at vi er veldig tydelige på at vi IKKE kan legge planer frem i tid. Vi kan PRØVE, men alt vi planlegger blir fulgt av et FORBEHOLD om at jeg orker. Det er dagens, for ikke å snakke om timens, form som blir avgjørende for om jeg kan ha besøk eller ikke. Så vi kan ha et ønske om at DU skal komme hit, men du må være klar over at jeg kan ringe rett før og be deg om å gjøre vendereis...

For to uker siden tok min venninne Eline tok fly fra Haugesund for å besøke meg, vel vitende at det var en stor risiko for at hun måtte reise hjem med uforettet sak. Men hun valgte det selv, valgte å ta sjansen. Da er det greit tenker jeg, da har jeg vært TYDELIG og hun visste hva utfallet kunne bli. Heldigvis orket jeg å ha henne her et par timer, så vi fikk litt kvalitetstid sammen ♥

I ettermiddag hadde vi en "kom hvis jeg orker" avtale med Mona og Rune. Mona skrev tidligere i uka at de kunne komme etter jobb og ta med seg pizza. For første gang, tror jeg, takket jeg JA til at de skulle ta med seg mat. Jeg bruker å si at "det ordner seg, Arild kan lage mat".... Men i dag har Arild vært på jobb for første gang på 2 måneder, derfor tenkte jeg at de gjerne kunne ta med mat denne gangen og jeg SA i fra om det. 

- Flotte Mona og tøffe Rune :-) De kom med pizza og brus, vi skravlet og lo i et par timer før de satte kursen hjemover. Akkurat passe tid, besøkene trenger ikke vare så lenge - det viktigste er å se hverandre og det er iallefall lenge siden Mona og jeg har truffet hverandre ♥

Cellegift i morra?????

Det er 1000-kroners spørsmålet akkurat nå. Selv ville jeg ikke lagt mye penger i potten for morgendagen, jeg tror ikke at kroppen min er klar for cellegift nå - dessverre. Jeg synes det har vært mye "mikk" den siste uken, mye smerter, infeksjoner, høy CRP... Ikke mye positivt ift cellegift tror jeg... Men som vanlig så er det bare å vente å se. Jeg har opplevd å IKKE FÅ cellegift når jeg har følt meg frisk og rask, samtidig som jeg har erfart at jeg FIKK cellegift da jeg ikke trodde jeg skulle få....

Jeg skal uansett  holde fast på det jeg har sagt før: Jeg skal ha det fint selv om jeg IKKE får cellegift. Jeg skal ikke gå i kjelleren og ødelegge helga. Jeg skal kose meg og nyte livet på Stabekk Hospice, akkurat som jeg har lovet meg selv. Hvis jeg føler for det, så skal jeg tillate meg å deppe i 10 sekunder, men det kan jeg leve med ♥ 

Dere hører nok fra meg i morra, god kveld så lenge :-) Klem Hanne 

Det går likar no... Og vi har tilbrakt flere timer i fantastiske Lykkehaven

Det går likar no....

Jeg registrerer at det er mange som lurer på hvordan formen min er, det skjønner jeg jo egentlig - tatt i betraktning at den ikke var veldig god sist jeg skrev et innlegg! Jeg vil gjerne takke dere alle sammen for omtanken, det er rørende og flott at så mange av dere bryr dere om meg - og ikke minst at dere skriver det ♥ 1000 takk folkens, dere er en strålende heiagjeng, jeg trenger dere ♥

Jeg var som kjent på SH mandag, men Arild hentet meg mandag kveld, fordi formen var ganske grei. Jeg visste at jeg hadde legetime der tirsdag ettermiddag og tenkte at det ville være godt å sove hjemme. På kvelden ble jeg imidlertid like dårlig igjen, det var noe dritt. Jeg hev innpå smertestillende - masse!!! I løpet av et døgn spiste jeg etter egen mening "mer enn nok", men som legen min sier - så lenge du trenger de, så skal du spise dem. Kroppen min blir ikke dårlig av det, den reagerer tvert i mot positivt på pillene, og da er det visstnok ikke noe å bekymre seg for.

Legen besluttet at jeg skulle trappe opp på en medisin som jeg har trappet ned på. Han mente det ville hjelpe fort! Videre trodde han at smertene kunne komme av cellegiften, samtidig som den opptrappingen jeg har begynt på nå også kan hjelpe på bivirkningene. Så vi prøver - og jeg er blitt bedre i løpet av det siste døgnet. Det vil jeg si betyr at det hjelper fort! Jeg målte også CRP i går og den var altfor høy. Dette førte til en del konsultasjoner rundt forbi, og konklusjonen ble at vi skulle se det litt an. Jeg har utvilsomt en del infeksjoner i kroppen, i det ene øyet, i sår som ikke gror og problemer i munn og halsregionen... Noe skal det være - og noe er det da også! Det er egentlig nok, spør du meg :-)

Men oppsumert må jeg si følgende: I går kveld hadde jeg ikke vondt, ei heller i dag ♥ Jeg forlanger ikke mer, jeg er strålende fornøyd og håper at det varer ♥ 

I går var vi også på fotballkamp med Nikolai, sesongens første. Jeg klarte å være der, det er jeg utrolig glad for. Laget hans vant 9-6 og gutten scoret to mål. Detaljer? Ja, men viktig for en 10-åring ♥ I dag måtte vi kjøpe nye fotballsko, han vokser fort om dagen og har nå større føtter en meg... Han skal være hos oss til i morra, vi har det veldig fint sammen om dagen og det er vel egentlig helt unødvendig for meg å si at det gjør meg utrolig happy... ♥

Fantastiske Lykkehaven (finn "Lykkehaven" på FB eller søk opp på nett - anbefales på det sterkeste)

Både i går og i dag har Arild og jeg har tilbragt et par timer i Lykkehaven (galleriet til Bjørg Thorhallsdottir)! Vi har kikket på bilder og kost oss glugg ihjel! Vi har kikket på bilder til oss selv og vi har noen planer for et eller annet som vi fremdeles holder for oss selv ♥ Det er så utrolig fint å være i Lykkehaven, det er så mange fine farger, det oser kjærlighet og glede i hele huset og det gir oss ufattelig mye energi når vi setter våre bein inn der!

Vi snakket lenge med Bjørg i går, det gir oss også mye styrke og glede! Hun gir av seg selv, hun bryr seg og det er godt for meg å møte slike mennesker - takk Bjørg ♥ I dag fikk vi særdeles god hjelp av Hanna, vi vet hvor flink hun er, vi kjenner henne og vet at hun ville forstå hva vi var ute etter og hva vi ville... Vi fikk rett, vi følte oss som kongelige der vi satt og så på bilder mens hun fant frem den ene godbiten etter den andre. Hanna, tusen takk for at du er du og for at du er så omtenksom og flink ♥ Poenget med å skrive alt dette er egentlig at jeg ønsker å fortelle dere at jeg prøver å gjøre ting som gir meg energi og glede - når jeg er i stand til det! Jeg blir HAPPY av å være i Lykkehaven, derfor drar jeg dit - skjønner du?

Kjøpte vi noe? Vi gjorde nok det - vi kjøpte et bilde vi har sett på lenge, men ikke trodd vi hadde plass til. Hanna sa at vi bare kunne ta ut en bokhylle, så fikk vi plass... Vi slapp heldigvis det, bøker er litt hellige her i huset, selv om til og med jeg ser at det begynner å blir nok av dem - rent plassmessig :-) Skulle vi kjøpe bildet, måtte det bli med hjem i dag, slik at jeg iallefall kan nyte det litt - jeg har tenkt å henge med en stund til - og da skal jeg ligge og se på dette bildet:

 

- Fantastisk? Jeg vet at smaken er som baken, men VI liker Bjørg sine bilder mer enn noe annet ♥

- Vakre, blide Bjørg og meg utenfor Lykkehaven og foran uteserveringen i Lykkehaven Kafe. Ta turen til Sandvika og se på bilder eller ta deg en lunsj - eller begge deler - du vil ikke angre ♥

Nå sier jeg natta, dette skulle være et kort innlegg, men det ble jo ikke det - litt som vanlig...

Klem Hanne 

 

 

 

Les mer i arkivet » September 2013 » August 2013 » Juli 2013
hannemoxness

hannemoxness

41, Bærum

Jeg er ei blid, sterk og positiv jente! Jeg er gift med Arild og mamma til verdens beste Nikolai. I august 2012 fikk jeg eggstokk kreft med spredning til lever, lymfer og skjelett. Jeg har vært gjennom seks cellegiftkurer og jeg er blitt operert. 31. januar 2013 ble jeg erklært kreftfri - legene sa at de ikke fant symptomer på aktiv sykdom i kroppen min :-) Jeg var glad, lykkelig og ganske frisk i fire måneder. I mai fikk jeg påvist en ny metastase i ryggen, men den var så liten at den ikke skulle behandles. Jeg følte meg imidlertid slapp og hadde redusert almentilstand, noe som førte til at jeg fikk ta ny CT. 18.juni fikk jeg resultatet av den og det var særdeles dårlige nyheter. Jeg hadde fått tilbakefall, kreft i leveren, buken, bekkenet og kanskje lungene... En gedigen nedtur for hele familien. Startet cellegift allerede 19.juni. Siden den dagen har jeg vært syk, utrolig slapp, store smerter, lungebetennelse - you name it. Cellegiftkur nr 2 er utsatt for andre gang nå, jeg lever i uvisshet og venter på hva legene finner på. Det er beintøft! Denne bloggen gir deg et ærlig innblikk i hvordan det er for meg å være syk og om min kamp for å overleve! Bloggen er skrevet med humor og galgenhumor, alvor og ærlighet. Den beskriver mine oppturer og mine nedturer. Jeg setter utrolig stor pris på alle innspill på bloggen, men jeg buker ikke å kommentere hvert enkelt. Kjempefint om dere skriver navnet deres når dere kommenterer. Hvis du lurer på noe eller vil ha kontakt, treffes jeg også på FB eller på hmoxnes@online.no

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits